Gårsdagen kvalme, og angst

Søndagsmorgen våknet jeg opp med en forferdelig kvalme, tenkte kanskje det kunne være fordi mitt søskenbarn hadde sagt under middag på nyttårsaften at hun følte seg dårlig. Bare et lite innblikk i hvor fort jeg rammes av bare et ord. Resten av nyttårskvelden var jeg ordentlig urolig i hele kroppen, men merket det kanskje mest i magen, og klarte ikke sove før kl. 3. En natt med lite søvn og kvalme gjorde meg temmelig utslitt, dette varte jo tross alt hele søndagen med 3 timer avbrekk da vi var hos mamma for å spise.. Jeg slappet selvfølgelig mer av da jeg fikk vite at ingen var syke, og søskenbarnet mitt bare er slik på grunn av medisiner, så kvelden roet seg veldig for meg.

Nå skal det sies at jeg har blitt mye bedre etter timene med kognitiv terapi, men det henger fortsatt en del igjen. Vi leter fortsatt etter grunnen til jeg har fått denne angsten og heller over på matforgiftelsene jeg hadde som mindre. Vi har prøvd flere metoder og tankeganger som skal prøve å avlede kvalmen når den kommer. Noen ganger har det hjulpet og andre ganger utsetter jeg bare kvalmen til jeg skal legge meg, noe som ikke har fungert. Sist jeg var på terapi lovet jeg å sette meg ute minst en halvtime og puste dypt, med en gang jeg kjenner jeg blir kvalm, gjelder også på skolen. Så må jeg alltid ha med meg en flaske med vann når jeg er på Moa.. Vi får se om dette hjelper.. Så må jeg si at jeg faktisk har blitt mye bedre av å begynne på skolen igjen også. Hverdagen er mer hektisk og jeg har mye mindre tid til å sitte å være kvalm. Noe jeg er svært Glad for! Slik så skjemaet mitt ut lørdag og søndag (x = kvalm):

Dette er vanlige hverdager som de var før jeg begynte å endre tankegangen min. M = mestring, G= Glede og 0=kvalm. Da ser dere tydelig at jeg er kvalm uansett, en gang på dagen. Oftest etter middag og lunsj

Her er et skjema hvor jeg prøver å endre tankegangen og avlede kvalmen, etter jeg har begynt på terapi. Man ser jo at det ikke hjalp da jeg bare utsatte kvalmen til jeg skulle legge meg.. Rundig rundt M = middag. Så fortsatt er jeg uansett kvalm, en eller annen gang på døgnet.

Nå kan det gå dager uten at jeg er kvalm en eneste gang, men når det først kommer, blir det en ganske heftig kvalme. Det fører skjelving og  jeg begynner med uvanene mine, som ofte hjelper mot kvalme –  men som jeg også må lære meg til å avslutte, da jeg skal lære meg å takle kvalme på en annen måte.” Hva er det er det verste som kan skje når jeg er kvalm? Jeg kaster opp. Ja, hva så? “. Sist jeg hadde ordentlig angst, for et par uker siden, endte jeg opp med å ta nøds pillen min(Afipran-kvalmestillende). Nå har jeg ingen igjen, og gruer meg veldig til neste gang det skjer! Håper jeg blir endel bedre til den tid, kanskje jeg faktisk klarer å takle det uten en pille..

 

Kognitiv terapi + Atlanterhavsparken

Begynner å bli en stund siden sist! Glemmer helt av bloggen og alt som har med det å gjøre når min kjære er her å underholder oss om dagene. Tenkte jeg bare skulle fortelle litt om hva vi har gjort i det siste!

På fredag som var, hadde jeg min første kognitive terapi time. Det gikk kjempe fint, og handler om å gjøre tanker og følelser om til noe positivt. Jeg har allerede begynt å tenke annerledes på ting og klarer helt fint å se folk kaste opp på tv! Fremgang etter bare første time er helt supert! Hun sa det var normalt med opp til 10 timer før ordentlig bedring så vi har allerede satt opp 4 timer til før jeg begynner på skolen igjen! Kan også si at det var utrolig herlig å legge ut om dette til noen som forstår.. Så til alle i Ålesund som har samme problemet, nå finnes det noen her som kan hjelpe deg også :) Et par som nettopp har begynt på utdanningen, så de er foreløpig ikke profesjonelle, men for meg synes jeg det funker bra!

Siden kjæresten har fått tilbake lappen har vi gjort litt de siste dagene, har vært utrolig herlig å dra på ukeshandel uten å måtte bruke vogna som pakkesel på vei hjem – hehe! På lørdag var vi på Atlanterhavsparken å så på alle fiskene og pingvinene, noe jeg tror Haley likte.. Var iallefall kjempe spennende og morsomt!

Mitt overfølsomme jeg tok over kroppen helt i noen dager, men nå er vi godt tilbake igjen – plantet i sofaen som vanlig, mens regnet pøser ned utenfor..

På fredagen hadde vi “avskjeds middag” hjemme hos mamma, hun dro til Thailand på lørdag og skal være der hele måneden. Det var egentlig meningen at jeg og Haley skule være med på turen, men jeg orket ikke tanken på den lange reisen, så jeg avslo. Noe jeg har gjort hver gang de 4 siste årene, bare på grunn av lang reise.. Egentlig er det ikke noen problem, men jeg blir så dårlig av å sitte for lenge og for mye på fly, og jeg som dere vet, takler ikke dette bra. Dessuten hadde jeg matforgiftelse en gang vi var på vei hjem til Norge. Lå å kastet opp på flyet, så nå forbinder jeg lange flyreiser med dette.. Har hatt matforgiftelse 4 ganger når vi har vært på ferie der, så når vi først er der – er det det eneste jeg tenker på. Spiser ikke stort for å passe på å ikke bli syk osv. Tragisk, er det ikke?  Jeg har vel kanskje kjangsen til å få gjort noe med angsten min – nå som jeg endelig har kommet i kontakt med en av damene på helsestasjonen som holder på å utdanne seg i kognitiv terapi. Forhåpentligvis blir det ikke lenge til den første timen hos henne, så håper jeg det kommer til å fungere :)

Men nok om det! De siste dagene har vi bare slappet av. Kjæresten er sykemeldt etter å ha skadet kneet på jobb, så han blir hjemme i 2 uker foreløpig. Det er ikke så mye å finne på om dagene heller når det bare skal være stygt vær.. Skulle egentlig på butikken for et par timer siden, men måtte bare snu etter å ha gått et par meter..Det sier vel sitt om været, så inne blir vi! Haley blir helt klart rastløs av å bare være inne, så vi har vært ganske slitne alle 3 de siste dagene. Tenker det blir bedre når vi får kommet oss ut litt! Det fine oppi det hele er at Haley har begynt å gå mer og mer. Hun har blitt så mye flinkere og utfordrer seg selv over dørkarmene nå, kan si jeg er stolt! :)

Angst – emetofobi

Hva er emetofobi?
Det er en sykelig angst for å kaste opp. En med emetofobi innbiller seg at h*n må kaste opp, og blir livredd. Man spyr ikke, men man tror man kommer til å gjøre det – hele tiden. Man er hele tiden kvalm (innbilt), og selv om det ikke er noen logisk grunn til å kaste opp, er man skråsikker på at man kommer til å gjøre det. Hver dag. Hele tiden. Man gjør det aldri, men angsten forteller deg at du kommer til å gjøre det – dermed panikken.

Angst eller redsel?
Ingen liker å kaste opp. Du har ikke emetofobi om du blir redd i det øyeblikket du spyr – emetofobikere spyr ikke (mer om det kommer nedenfor). Angst har du om du tenker på det hele tiden, selv om det er urealistisk. Du lurer hele tiden på “Kommer jeg til å spy?”, for så å bli sikker på at du kommer til å gjøre det, selv om du ikke har noen grunn i det hele tatt. Når en redsel påvirker livskvaliteten, er det mest sannsynlig angst.

Emetofobikere og realiteten i å kaste opp:
Når man spyr, er det hjernen som sier ifra at man skal gjøre det. For å fortelle det enkelt; magen sier ifra når noe er galt (feks dårlig mat du har spist, bakterier osv), og hjernen vil da reagere ved å si “Jamen da spyr jeg det ut igjen, da!”. Det som skjer da, er at et eller annet i hjernen får kroppen til å kaste opp. Siden emetofobikere er så ufattelig livredd denne handlingen, vil det da være nærmest umulig. Se bare på meg! Jeg har nettopp hatt magekatarr og betennelse i magesekken og tarmene. Legen var forbauset over at jeg ikke hadde kastet opp! Jeg hadde jo vondt i magen, og jeg var kvalm (jeg innbiller meg hele tiden at jeg er kvalm – derfor merker jeg jo ikke når jeg er det på ordentlig), men siden jeg har emetofobi – så spyr jeg ikke. Jeg har også hatt hjernerystelse uten å kaste opp. Jeg har vært i stygge ulykker uten å kaste opp. Jeg kaster rett og slett aldri opp – fordi jeg har emetofobi. Derfor er du som emetofobiker veldig trygg, men angsten er jo der likevel. Idiotisk, men slik er det bare.

Hvordan finne hjelp?
Jeg har ikke funnet noen form for terapi som hjelper helt ennå, men har hørt at kognitiv terapi virker bra. Jeg har ikke prøvd dette selv, så skal ikke skrive mer om det (bortsett fra at jeg skal prøve det når jeg får time med lege). Jeg anbefaler deg å kontakte lege, forklare situasjonen og finne ut av hva som er best for deg. Jeg har prøvd antidepressiva/angststillende (var også da deprimert) men det hjalp ikke på angsten; det gjorde bare at jeg ble mer følelsesløs – og det trenger jeg virkelig ikke. Men selv om medisin ikke fungerte for meg, kan det være din redning! Det er derfor det er viktig å snakke med legen, for vi er alle forskjellige. Vi må alle finne våre løsninger på våre problemer.

Kopiert fra Lizbeth sin blogg

Når jeg står opp om morgenen tenker jeg; Håper dette er en av de dagene ingen blir syke eller spyr
Hele dagen tenker jeg; Det er ingen som har spyd ennå, men ikke gled deg over det,  for det kommer nok til å skje snart..
Når jeg legger meg tenker jeg; Endelig er dagen overstått uten at noen spydde, men hva om noen av oss våkner midt på natta og må?

Rettere sagt så tenker jeg på det hele tiden. Og det at jeg tenker på det konstant gjør meg kvalm. Jeg er kvalm hver dag på et eller annet tidspunkt, og det hemmer meg i forhold til det å være mamma. Jeg klarer ikke ta meg av Haley på samme måte som jeg klarer når jeg ikke er kvalm. Som regel legger jeg henne fra meg med en gang jeg kjenner kvalmen sigende og gjør alt for å stoppe det. Fordi jeg er overbevist om at jeg kommer til å spy, selv om det aldri skjer.

Jeg gjesper, gnikker tenner, strekker meg og svelger som en gal. Det er det jeg føler hjelper litt, men ikke nok.  Nå i det siste har jeg også begynt å innbille meg at jeg også får vondt i kroppen på samme måte som når jeg har hatt spysjuka (noen av dere vet sikkert hva jeg mener). Og da er jeg virkelig overbevist om at det kommer til å skje. Det blir bare verre og verre for hver dag, og det plager vettet utav meg.

Når jeg faktisk er syk og må spy, kjenner jeg det på magen. Det er annerledes en den kvalmen jeg kjenner på hver dag. Likevel klarer jeg å bli så overbevist.  Når jeg først må spy –  kan det ta evigheter. Henger over doen i fem timer, om ikke mer, og bare brekker meg. Klarer ikke få ut noe, og når jeg først gjør det kommer det ikke mye. Det er sjeldent jeg spyr for å si det slik. Når jeg har hatt spysjuka kaster jeg bare opp en gang, men er dårlig flere dager. Under svangerskapet kastet jeg også bare opp en gang, selv om jeg var super kvalm hver dag frem til uke 13. Jeg gjør alt for å holde det inne og det er grusomt.

Om noen i nærheten kaster opp, rømmer jeg. Om noen i familien har fått spysjuka kan jeg vente flere uker med å besøke de. Om noen har vært på besøk og vært dårlig, desinfiserer jeg alle håndtak i leiligheten. Noen kaller meg hypokonder – sannheten er angst.

Nå føler jeg at jeg trenger hjelp, for det har gått alt for langt. Jeg må klare å takle spy før eller senere da Haley mest sannsynlig kommer til å få spysjuka flere ganger iløpet av den tiden hun bor hjemme. Jeg må kunne ta meg av henne, hjelpe, pleie, gi kos og masse kjærlighet til henne om hun er syk. Noe jeg ikke hadde klart idag.

Dette ble et rotete og ganske så uoversiktlig innlegg, men måtte bare få det ut og fortelle om det.