Tips?

Riene dabbet av etter kvelden med blødninger, så ingen baby ennå. jeg liker virkelig ikke å vente, så jeg lurer på å prøve ut noen kjerringråd nå som det allerede er i gang ? Kan fortelle dere at riene jeg sitter med nå oppleves som mye sterkere enn de jeg hadde, men de er ikke like regelmessige og har ikke noe “stabilt” intervall.. altså det kan gå alt fra 2-6 min før den neste kommer. Sist var det ca. 4 min mellom hver.. Uansett vill jeg ikke at riene dabber av ikveld, så noe føler jeg at jeg må gjøre for å holde de oppegående!

Hjelp?

De siste?

Kanskje de siste bildene jeg tar av den berømte magen, hele 37 uker på vei. Nemlig 3 uker for tidlig, men hva gjør så det? Hun blir vertfall ikke regnet som prematur om hun skulle komme nå. Noe jeg egentlig håper hun gjør. Det svir å vite at noe er på gang, men like vel bli sendt hjem.. Jeg blør fortsatt så det er vel ikke lenge til jeg tar meg en telefon ned til føden, igjen !

37

Noe på gang kanskje? Har nettopp vært på føden jeg. Riene har vært så og si regelmessige hele natten og kunne ikke laver å ringe inn for å høre da det ikke roet seg. Dessuten ble jeg utrolig nervøs da jeg merket gammelt blod renne ut. CTG registreringen gikk som normalt og alt så ut til å være bra, så kommer vi til den vaginale undersøkelsen der vi plutselig plutselig oppdaget at jeg hadde store blødninger! Herregud tenkte jeg. Som jeg ikke har nevnt, men gjør det nå, så har slimproppen min gått delvis siden forrige uke, og idag dro jordmor ut resten. Usj, for et syn. En fingertupp åpning gitt. Ultralyd måtte til for å finne ut om noe var galt med den lille, siden de virket usikre på blødningen. Lillemor hadde det bra hun. Jeg derimot hadde det ikke like bra, som måtte gjennom innvendig ultralyd, for å finne ut om morkaken kanskje hadde utsatt meg for blødningen. AU for faen. Morkaken ligger ikke iveien for noen ting heldigvis. Sent hjem ble jeg også, inntil riene tar seg opp litt mer. for min del, ser jeg ikke for meg hvor mye mer vondt det kan bli, like før jeg kreperer.

En ting er vel sikkert. Nå er det virkelig på tide å pakke sykehusbaggen. Kjappe seg!

36

Ingenting fungerer uten kameraet til stede. Nå er jeg altså 36 uker på vei, bilder av magen får komme senere siden mamma har lånt det for uken.

Var på kontroll hos legen min igår for å ta et par resus(?) blodprøver. Da hun skulle sjekke hvilket leie hun lå i fant hun ikke hodet, så hun måtte trenge inn i min hule for å finne ut dette. Der inne fant hun en god nyhet, lillemy sitt lille hode har endelig festet seg!

Nå har jeg forresten bare èn uke igjen på skolen, åh som jeg gleder meg til å ligge litt lenger på morgenen og bare dra meg. På en annen side vil jeg ikke slutte, har blitt utrolig knyttet til klassen min og synes det nesten er litt trist å ikke fullføre året med de.  skolen er jo tross alt det som har fått mine dager til å gå fort. Hva skal jeg ta meg til i hele tre (pluss/minus) uker hjemme? Panikk

35

Vet jeg ikke er så flink å blogge for tiden. Sannheten er at det ikke skjer mye i min gravide hverdag. Jeg har mye å gjøre som oftest og tilbringer mye av tiden min sammen med venner, nå som jeg klarer å sette av litt tid til overs. Jeg har det forresten helt supert. Håper det forblir slik, da jubler jeg. På en annen side, begynner jeg å bli litt nervøs med tanken på hvordan det vil bli som mamma, og ikke Michelle. Tanken skremmer meg egentlig litt, da jeg bare klarer et par timer sammen med mine søsken. Håper det blir noe annet med mitt eget barn. Er forsåvidt drit lei av å gå gravid, det har jeg vært lenge. Opplever at magen er i veien for alt. Føler ikke meg vel i kroppen jeg eier nå, og undrer ofte på hvorfor jeg valgte akkurat dette når jeg ser meg selv i speilet. Nei, jeg angrer ikke på valget jeg tok, men så mye mistrives jeg i min nåværende kropp. Den kommer nok ikke til å bli som før. Det er en stygg tanke.

Termin : 18 desember.
På vei : 35+0
Igjen til termin: 5+2 uker.
Kjønn: Jente
Utålmodig: nja, har mine tider.
Hodet ned: Ja.
Aktivitet innenfra: Hun sparker ikke så veldig mye lenger, strekker seg å dytter heller.
Navn: Bestemt
Vektøkning: 7 kg.
Barnerom ferdig: Skal sove på mitt rom til vi bestemmer oss for å flytte.
Utstyr: Alt.
Mangler utstyr: Ingenting.
Strekkmerker: Rumpa, under puppene og på piercinghullet over navelen, begynner å få noen på hoftene.
Melk i brystene: Jepp
Om fødselen: Gleder meg!
Plager: Bekkenløsning, vondt i ryggen, søvnproblemer- lista er lang..
Oppegående: Ganske, vil jeg tro.
Sulten: Mistet matlysten i det siste, men legger på meg godt merkelig nok.
Dilla på: Frisk frukt, appelsinjuice, sjokolade, mandariner.
Hodet festet: Nei.
Kynnere: Konstant.
Tungt: Kjenner det selvølgelig, men ikke at det plager meg.
Høygravid: JA!
Vann i kroppen: Nei, vertfall ikke merkbart.
Sykehusbaggen: Har ikke begynt å tenke på det ennå, aner ikke når man skal begynne på den?
Humør: Som oftest i ganske godt humør, men skal ikke mye til før det snapper.
Babyens søvnmønster: Våken når jeg slapper av for det meste.

40 days to go.

Da er jeg offisielt høygravid, jeg og! Vel, for meg er det ganske spesielt.. Man er ikke høygravid så mange ganger i livet- om du selv ikke bestemmer deg for det selvfølgelig.

Jeg kan nesten kalle meg selv overlykkelig for tiden. Nå vet jeg ikke hvor lenge dette varer, men denne uken har nesten vert en drøm for meg. Alt det jeg har ønsket av mirakler og diverse, har egentlig bare bestemt seg for å ta turen innom- og jeg, jeg er super gald for akkurat dette. Det kom når jeg minst forventet det og kunne ikke vært på et bedre tidspunkt. Kun dette har jeg trengt for å glemme- lege vekk tankene litt og fokusere på meg selv. Jeg føler meg rett og sett heldig og håper at dette er det rette.

Kort besøk.

Hadde sett for meg “senteret” for foreldre og barn var mye større enn det mine øyner møtte. Det var jo bare en helt vanlig tomannsbolig i et vanlig boligstrøk. Vi ble mottatt av en mann, en ganske så gammel mann med råtne tenner. Jeg forventet nesten å møte en dame og føler det hadde vært mer naturlig, eller? Det var hjemreise helg for beboerne der så møtte bare på en mor med sitt barn. Vi satte oss på felleskjøkkenet og han fortalte kort om oppholdet der og hva dagene byr på. Han sa han ikke ville fortelle for mye, sikkert for å ikke skremme meg eller noe.

Alt det han fortalte har jeg igrunn hørt fra før, bortsett fra dette med filming. Jeg ble ganske sjokket da de fortalte at de kom til å filme meg gjennom forskjellige oppgaver. Deretter skal man sitte å se seg selv på film mens en av de ansatte sitter ved siden av og forteller deg det du gjør feil. Og som sagt tidligere, så rapporterer de alt du gjør,  og du får bare lese gjennom en oppsummering av det de har skrevet. Dermed kan de forsåvidt skrive hva de vil å velge å ikke ta dette med på den oppsummeringen du får lese.

Fikk se en av de mindre leilighetene der. De er ganske fine og ny oppussede osv, men de er ikke så mye større enn soverommet mitt. Rommet består av et bad, køyeseng, sprinkelseng, bokhylle,sofa og en kjøkkenvask. Hvorfor skulle jeg ønske å bo på et slikt rom når jeg har en hel leilighet for meg selv her?

Som sagt møtte jeg bare på en mor med sitt barn, og ikke stygt ment, men  jeg kunne se på henne hvorfor hun var der. Møtte også på en far med sin unge, de reiste hjem akkurat da vi entret døren. Jeg kan absolutt ikke sette meg selv inn i det bildet, og skjønner ikke hvorfor jeg skulle trenge en plass der. Beboerne var ganske mye eldre enn meg og hadde barn på 3-4 år. Var kun en baby på huset. Jeg ville nok hatt mer tilfelles med personer på  rundt min egen alder med babyer selv. Ikke eldre menn med sine barn.

På vei hjem fortalte jeg saksbehandleren min at jeg ikke ville ha plassen, rett og slett fordi jeg har stor tro på at jeg kommer til å klare meg selv ganske bra her hjemme. Jeg har jo tross alt all den støtten jeg trenger. Det hun svarte var at med hennes erfaring, var ikke jeg særlig flink å spørre om hjelp og ville gi meg litt mer tid til å tenke over dette før jeg virkelig takket nei. Hvor mange ganger er det egentlig nødvendig å takke nei for at folk skal forstå? Og det med at jeg ikke er særlig flink til å spørre om hjelp, kan jo ha mye med at jeg ikke trenger noe særlig med hjelp tjuefire timer i døgnet? Dessuten er nok ikke hun den første personen jeg hadde kommet til å spørre om hjelp heller.

Drar til Molde..

For å besøke det berømte mødrehjemmet. Saksbehandleren min kommer å henter meg hvert øyeblikk, så legger vi ut på tur. Gruer meg egentlig masse,og føler meg nesten presset til å takke ja til plassen de har tilbudt meg der. Lurer nesten på hvordan de ser meg som person, siden det vist nok er et stort ønske at jeg takker ja. Jeg har jo ingen problemer? Jeg har masse støtte og trenger ikke noe mer enn det jeg allerede har. Er egentlig ganske så sikker på meg selv og har vert det siden jeg ble gravid. Uansett hva, skal jeg til å klare meg uten noen spesiell hjelp, uten om den hjelpen jeg får hos min familie og mine venner. Det er så mange andre som klarer dette bra, så hvorfor skal ikke jeg? Så får vi bare se da, hvordan besøket går å hva de har å fortelle om plassen.. Har vertfall ikke noen god magefølelse ang. dette.

33

Føler jeg ikke kan vokse mer nå, det er jo nesten som jeg revner på midten snart. Innvollene mine klager også. magesekken trives ikke like godt under brystet som den gjorde i magen. Huden min takler ikke det å vokse i den hastigheten den gjør. Noe som viser til nye strekkmerker på mine forvokste hofter. Det verste med strekkmerkene er vell at de bare blir rødere og rødere for hver dag. Og selv om de kommer til å lysne, kommer det ikke til å se 100% ut. Ja, jeg syter. Trives ikke som gravid og gleder meg masse til å få det overstått. Det kommer til å ta flere år  før jeg vil gjennom et svangerskap til, selv om jeg har vært ganske heldig med mitt. Jeg bare takler ikke de store forandringene som skjer med kroppen og føler jeg har ødelagt meg selv. Slik kommer jeg nok ikke til å tenke når lillemy er ute, men nå så er det slik.

Så her er jeg hele 33 uker på vei, 7 uker gjenstår! Wihu

Mulig?

På onsdag var jeg som sagt hos jordmor, og lillemy hadde vokst ganske så flott etter den berømte steken. To dager etter på, altså fredag, var jeg hos fastlegen på sjekk. Da hun målte magen satte hun et kryss på SF som vanlig, men hun har krysset av for uke 34? Det er jo hele 2 uker frem i tid, og er det mulig at magen har vokst så mye på 2 dager? Eller er det kanskje så mye hun forventer lillemy har vokst til uke 34? Jeg skjønner absolutt ingenting.